Nydelige omgivelser for fjellogfiske i Trollheimen Foto: Christian Tørriseng



Vakre omgivelser fra oppstarten langs grusveien i Vindøldalen

Jeg og broderen Roger skulle igjen på tur. Denne gang var ruten en utvidet tur rundt Surnadal's høyeste fjell; Snota. Utgangspunktet for turen var Vindøldalen der en grusvei med bom fører deg inn mot fjellheimen. De siste kilometrene er kun for de utvalgte med bomnøkkel, så vi måtte gå noen kilometer på grus før fjellet tok overhånd. 


Snota med sine 1668 m.o.h. en av Trollheimens mest besøkte topper. 

Turen rundt Snota kan gjøres lang eller kort avhengig av størrelsen på runden og antall fiskestopp. Dette er også stedvis godt molteterreng. Vi ønsket å prøve fisket i de mange vann i området. Får vi noe fisk, og finnes det storfisk her? Å finne ut slikt og memorere fakta om fiskesteder og størrelser er en sær interesse. Få skjønner poenget - men vi elsker det og er like spent hver eneste gang vi kommer til et nytt vann. Og etter turen vet vi iallefall noen av de mange hemmeligheter som fjellfolk her i området knuger på.


Trollheimen har en nydelig fjellflora.

Nettopp av hensyn til tålmodige slitere i fjellet plasserer vi bildene litt hulter til bulter med kommentarer innimellom. På den måten blir det opp til deg selv å sette fisk og vann i sammenheng. Ta turen - du vil ikke angre. En fjellfiskers liv skal ikke være enkelt...


En ypperlig arena for fjellogfiske. Finnes det stor fisk her?

Utstyr
Vi skulle være her i tre dager. Værmeldingene var 100% sikre på sol og tropevarme. Det var ikke annet å gjøre enn å legge bort alt av klær unntatt 1 stk myggtett dress (microfiber, gore-tex e.l.), shorts, skjorte, ekstra sokker og joggesko i tillegg til fjellskoene. Vi la og igjen telt, liggeunderlag og sovepose. Erstattet med en fjellduk og en mygghatt. På maten var vi og sparsomme. 1 pose peanøtt for saltets skyld og en pils til hver første kvelden var eneste form for luksus. Det ble lette gåturer med små sekker og vi savnet ikke noe. Men som alltid - vi sov nok litt dårligere enn hjemme. Akkurat nok til å ikke bli igjen der oppe i fjellet. 


Sjekk vannet her. Kombinasjon av grunne og dype partier som fisken elsker å oppsøke.


Midt i bildet ses en elv. Det er de nedre delene av Fagerlidalen.


Trollheimen har alt fra frodig til karrige landskap. Sau beiter også i disse fjellene.

Fisket
Alt i alt virket det som om fisken ikke var i bettet. Vannene badet i sol - det var stort sett vindstille og ørreten kjølet seg i dypet. Det krever doser med tålmodighet for å finne ut vannenes hemmeligheter. I fjellet er hvert vann et mysterium. Noen steder ser du spor etter folk. Kanskje rustede hermetikkbokser som tegn på tidligere markfiskere, kanskje stener som ligger på unormale steder langs vannkanten. Her har nok folk brukt stener for å legge oppå markstanga. Kanskje ser du fisk i bekken fra innos eller utos. Eller kanskje vaker det fisk både her og der. Kan du lese vakene finner du ut mye. Andre vann har få spor å vise. De ser nesten helt døde ut. Gjerne dype vann. Ofte - er det nettopp i disse vannene storfisken bor. Men du vet det jo ikke og slites mellom tvil og tro. Alt du ønsker er et livstegn. En tro - på at leting etter vak og nye kast med sluken, marken eller flua er verd det. At det bare må være fisk her. Eller er det ikke?

Slik var det i ene vannet. Hvileløst fiske. En sen kveld uten tegn til liv. Samme om morgenen selv om morrabettet ble gjennomført uten at vi så hverken vak eller vindkrusinger på den blikkstille overflaten. Vi måtte dra og skulle bare ta de siste håpløse kast på turen bort til neste vann. Broderen hadde alt gått i forveien da jeg synes jeg så noe blinke nede i dypet lenger ute. Det hadde kommet litt vind og jeg torde ikke tro at det var noe som hadde prøvd seg på sluken . Jeg sveivet videre i rykkvis gange. Idet sluken passerte en grå stor sten ved land så jeg konturene av en mørk skygge etter sluken. En stor skygge. En diger skygge. Kanskje over to kilo. Jeg stod så høyt over vannet i steinura og klarte ikke få en naturlig gange på sluken her inne ved land. Jeg prøvde å stoppe sveivingen men da sluken ble hengende mer eller mindre loddrett så jeg fisken snu og svømme langsomt vekk igjen. En skygge ut i dypet. Overivrig gjentok jeg kastet og fikk på ny skyggen over steinen. Men med samme utgang. Det var det siste jeg så til den karen. Tusen kast senere møtte jeg Roger som satte sin tvil til hele greia. Uansett - jeg vet hva jeg så og dit skal jeg tilbake.


Det er alltid artig å lære nye vann å kjenne. Her et med ørret på halvkiloen.

Det ble heller andre vann der liv var å spore. Det var lettere her. Kos og glede. Ingen tvil men visshet for begge to. Men så kan den andre ytterkanten melde seg. Her er det bare småfisk. Det er kanskje prisen en fjellfisker betaler for å kjenne liv. En pris man kanskje ikke har lyst til å betale. Men som man gjerne betaler likevel i håpløse stunder uten bett. Liv kjente vi her, men vi måtte gjerne dypt for å finne noe. Det ga fisk i alle størrelser. Og til slutt en nydelig ørret på 46,5 cm estimert til ca kiloen.


Maten holder som vanlig ekstremt høy kvalitet her oppe i høyfjellet


Nydelige farger fra en sprek fisk som ga skikkelig kamp


Ikke helt system i nettet til denne karen.

Når jeg kikker nærmere på dette bildet av edderkoppnettet kom jeg til å tenke på gamle Norge. La bildet være Norge og spindelveven være der vi har bygd veier mm. Kun få steder i bildet finnes urørte områder. Et av disse hullene er Trollheimen. Og akkurat som edderkoppen leter etter hull å fylle ønsker også vi mennesker å utvikle og bygge. Vi tror vi bestemmer og eier alt - tenker nåtid ikke fremtid. I hver eneste kommune er det samme historien. Vi skal bestemme, vi må utvikle oss. Det må skje noe. Nye veier, nye hytter, ny industri, nytt forbruk av naturressursene. I en ny virkelighet der vi er så fjernt fra naturen og det som er naturlig at vi ikke skjønner spørsmålet engang. Hvorfor skal natur vernes? Det brukes jo ikke til noe likevel og vi har jo så mye å ta av. Til slutt fanger vi alt i nettet. Og i den samme virkeligheten vi har laget blir faktisk Frognerparken vår mest verdifulle naturflekk. Fordi det er den som har størst brukerinteresse. Forstå det den som kan.

Et oppfølgingsspørsmål. Er det naturlig at vi så mange flere måker enn ryper på turen her i høyfjellet. Noe med edderkoppen å gjøre?


Mye død lemen å se i fjellet i år. Kraniet skaper en spennende positur.


Når man kommer opp i høyden er Trollheimen et sted broderen liker å vandre. Lynghei av beste sort.

Vi hadde fått smaken på Trollheimen. På natur og fisk av ypperste klasse. Det drøyde lengst mulig utover dagen før vi satte kursen hjem igjen. 

En stor takk til Anne og Jon Sande som var så snill å stoppe og spørre om vi ønsket skyss de siste kilometrene langs grusveien frem til bilen. Det på tross av at vi var 2 svette karer i varmen. De hadde vel som hytteboere i området egen erfaring med såre bein langs den samme grusveien. Vi takket høflig og avsluttet med turens 20'nde bad før bilen tok oss hjem igjen. Vi kommer garantert tilbake!


Veidemarker vi helt sikkert kommer tilbake til

til hovedsiden


Din kommentar Skriv gjerne en kommentar til artikkelen. Gjennom kommentarer hjelper du å holde fjellogfiske levende og det setter vi umåtelig stor pris på.



-


Andre turer fra Trollheimen



Tilpasset søk


Søk siste tiden

  • isfiske
  • børgefjell
  • finnmarksvidda
  • rype
  • sluk
  • røye
  • tolga
  • vinteren
  • stabbursdalen
  • rindal
  • forollhogna
  • nordmarka
  • hardangervidda
  • telt
  • saltfjellet
  • femundsmarka
  • skjækerfjella
  • Fjellrype
  • moh
  • blåfjell
  • ørret
  • atnasjøen
  • knuter
  • jakt
  • sylene
  • femund
  • atnasjøen
  • Storfugl
  • ørretfiske
  • finnmarksvidda
  • alta
  • røyefiske
  • kjennetegnene
  • tiur
  • rendalen
  • stor
  • Femundsmarka
  • største
  • porsanger
  • finse
  • turtips
  • fosen
  • nordfjord
  • svartisen
Annonse
Annonse