Verken jeg eller Per Sverre hadde fått røye i Femundsmarka tidligere. Vi hadde ikke tenkt på at vi ikke hadde fått lake heller. Begge deler skulle det bli en råd med, og det til gangs for Per Sverres vedkommende…

Klassisk Femundsmark - idyllisk også i påsken

Som seg hør og bør var det noen som meldte forfall like før avreise lørdag 8. april, det gjorde at lavvo og ovn ble byttet ut med telt uten ovn. Værmeldingen lovte – 1 grad, så det var uten bekymringer vi satte stavtakene og spente ifra med tunge pulker oppover Røvolfjellet. Ikke visste vi at meteorologene skulle bomme med 19 minusgrader!

Slik vi helst ser at himmelen er i påska

Ved inngangen til påsken 2006 i midten av april forventet vi tørre rabber og varmende sol. Det var ingenting som tydet på vår i fjellet, de siste dagene hadde det kommet store mengder nysnø og snøskurene gikk fortsatt tett. På Femundshytten kunne de ikke erindre en mer snørik påske enn i år. På vei innover Det femundske rike møtte vi få fiskere. Noen engerdøler hadde fått leid seg inn på hytta til Femundshytten, og et par rørosinger hadde truffet på røyebettet en kort stund på ettermiddagen. Vi skulle være i marka fire dager, og troen på å treffe på det store røyebettet i løpet av turen var stor. Men først måtte vi rigge leir, og etter karbisene ble posen foretrukket framfor ruskeværet ute.

Men neste morgen var det revelje klokken 05-hundre. Vi må ikke sove bort røyebettet. Det viste seg at vi like godt kunne ha sovet videre, etter fire timers fiske var ei lita lake og åtte abbor resultatet. Vi hadde definitivt ikke truffet røyebettet.

Fra teltleiren der vi sov ut mellom fiskeøktene

Etter en ørliten lur på 4-5 timer var det klart for ettermiddagsbettet. Seint på kvelden viste det seg at vi like gjerne kunne holdt posen. Vi fisket i de samme hullene som rørosingene vi møtte dagen før, til samme tid, og med samme redskap, men ingen røye dukket opp.

Det ble ny giv dagen etter, revelje 05-hundre. Vi må ikke sove bort morrasbettet. Det viste seg at vi like gjerne kunne ha sovet videre, kun ei røye hilste på oss i snødrevet. Men været klarnet opp et øyeblikk, kaffen og fjellduken holdt oss varme, og viten om at vi kunne late oss i flere dager til, gjorde at vi satt med et smil om munnen da Svuku endelig kunne skimtes i det fjerne. Da ble det endelig tungt i snøret også, ei flott røye oppunder kiloen beit på akkurat når solstrålene skar seg gjennom et tykt skydekke.

For en nydelig fisk

Litt senere fant jeg meg ei grunne på om lag fire meter. Noen flyfoto hadde avslørt et lyst felt midt i vannet, og dette var omhyggelig plottet inn på GPS`en. Etter et par minutter dukket den første røya opp, ikke den største, men spenningen steg betraktelig. Sandbunn gjorde siktforholdene gode. Men den var ikke i bettet, etter et par runder rundt maggoten ble den borte. Like etter så jeg hvorfor den stakk av. En bred mørk rygg sèg inn fra klokken 11 i pilkehullet, gjorde en bue slik at fisken dekket det meste av bunnen, og glefset momentant over maggoten. Det hvite glimtet som oppstod i gjellene idet kjeften slukte godsakene har brent seg til hjernebarken. Jeg gjør et realt tilslag, fisken sitter godt. Den kjennes stor, og er vesentlig tyngre enn den forrige jeg fikk opp på isen litt tidligere. Jeg satser allikevel på å dra den opp i sjokket, kun 4 meter som det er opp på isen. Det synes å gå greit, helt til den store fisken skal opp i ishullet, da blir det plutselig lett. Fisken klarer å slå seg av i grevens tid, og opp kommer en bar maggotkrok nr. 14.

Fjellduken er god å ha når røyene er tolmodige

Kroppen dirrer, her er det fisk, og ny maggot er raskt klar for nye hugg. Men nye hugg kommer ikke, ikke ei eneste røye heller. Det er mulig røya fikk seg en lettere eller tyngre hjernerystelse idet den skallet opp i iskanten.

Men like etter er det stor ståhei et par-tre hundre meter borte. Per Sverre har fått fisk, og den ser stor ut. Virkelig stor ut, jeg er sikker på det er ei røye, han fisker tross alt på en kjent røyeplass. Senere viser det seg at han har dratt opp over 2 kilo lake, i èn fisk.

Det blir litt jubel, rå latter, og ukvemslyder om hvor stygg den er. Den hadde gått på røyeblinken flere ganger, men ikke blitt kroket. Til slutt hadde den hengt seg borti maggot-kroken, og en vill kamp begynte. Pilkehullet ble fylt av det store beiste med det stygge hodet. Idet fisken kom opp i dagslys, hadde kroken løsnet, og Per Sverre måtte kjøre hånda inn i kjeften på selveste Draugen. Han trodde først det var gjedde, aldri hadde han sett slik en stygg fisk. Men etter en rask konsultasjon ble det konstatert diagnosen "lake", og fotoseansen kunne starte. Hagen, ikke lenger "No-fish", men nå selveste "Lak-kungen".

"No-fish Hagen" blir nå til "Lak-kungen"!

Ut på tur aldri sur gjelder ikke denne Laken

Så var det klart for ettermiddagsbettet… - som uteble. Når skulle de berømte flakene med kilosrøye dukke opp? Vi var allikevel fornøyd med dagen, action hadde vi i hvert fall fått.

Neste dag våknet jeg 04-hundre. Ikke av reveljen, men av kulde. Det hadde klarnet opp til finvær mot ettermiddagen, og natta viste seg å bli kald, ned mot 20 minusgrader. Å varme opp gruffen fra i går viste seg å ta tid, en time tok det for den trege gassen å lage kaffe for morgenkalde villmarkinger. Men med litt ekstra klær i posen smilte Femundsmarka vakkert tilbake gjennom teltåpningen, nå i kald vinterskrud.

Det var isende kaldt denne morgenen

Så var det dette bettet da. Morrasbett? Nei. Ettermiddagsbett? Nei! Men midt på dagen skjedde det noe, Per Sverre hadde føling med flere fisker, og til slutt klarte han krokingen også. Flott og feit steikerøye.

Så ble det endelig fisk på Hagen

Det hører med til historien at han sleit to kroker i to tunge fisker. Etter en liten skjennepreken begynte han å sjekke knuten, i kaldt vær er det fort å slumse og ødelegge sena mot skarpe kanter. Per Sverre fikk ikke bare èn, men faktisk to lærepenger. Jeg skulle likt og visst størrelsen på de to fiskene etter den hjernerystende opplevelsen dagen i forveien.

Fjelloppsynet svingte innom en rask tur for sjekk av fiskekort. En liten prat kom fort inn på Lars Monsen. Etter det populære programmet på NRK hadde mange latt seg friste av Femundsmarka. Mange fjelluvante folk hadde kommet over sjøen med Femund II, flesteparten med en Ally på slep. Men få av dem kom seg inn i selve marka. En av dem hadde oppsynet hjulpet med monteringen av kanoen, han hadde lagt igjen bruksanvisningen hjemme. Den klare meldinga fra et oppgitt oppsyn var: - Monsen får komme og hente søpla si etter seg!

Oppsynsmannen var ikke like fornøyd med alle besøkende i Femundsmarka

Den urbane bølgen var lite populær der i gården. Vi skyndte oss å si vi var fra Tynset, noe som satte oss i bedre lys. Vi nevnte ikke at vi til daglig har adresse i Oslo. Men forhåpentligvis har vi lært noe før vi havna i ulykka, - 20 sa vi i hvert fall var mildvær for oss tynsetinger som stadig vekk har - 40!

Men alt har sin ende, og onsdagen var det tid for vendereis. Late dager ble avsluttet med en lang dag ut av fjellet i snødrev og kald vind. Fiskerne ved Krokåthåen kunne skrive under på tregt bett, men hadde som rørosingene hatt det beste fisket lørdag ettermiddag. Den ene dagen hvor vi ikke fisket.

Men slikt er det ikke så mye å gjøre med, der og da så vi fram til å feire påsken i siviliserte former, i den grad det skjer i Nord-Østerdalen. Vi hadde all slags vær, som så ofte i fjellet, og vi hadde fått med oss noen øyeblikk med fiskefeber. Men neste år, jada skal det bli røyebett, da skal vi stå opp klokken 0 (det aller tidligste). Ærverdige Femundsmarka skal få sine besøk igjen - tørrgaddene, jervefælene, krokfuruene, blokksteinene, fiskeplassene, elva og Store Svuku.

Det var kun hundespann som hastet forbi oss i løpet av dagene i Femundsmarka

Utsikt mot villmarkene på andre siden av grensen

Ulvelav

til hovedsiden